Lesetid: 3 min. Her er den sanne beretningen om de “desperate”, sandfaste nordmennene på Gran Canaria, som det skrives så ivrig om i mediene akkurat nå. Takk til rektor på OPG, Sven-Erik Rise, for denne morsomme og livlige fortellingen om hvordan SAS håndterer sandstormen fra Sahara. Den er kopiert fra hans Facebookprofil, med samtykke selvfølgelig.

Calima

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe! Jaggu, her på sandfaste Granka står opplevelsene i kø. Jeg vet ikke om jeg burde bli indignert eller i verste fall stormende forbanna, men jeg klarer ikke annet enn å le og tenke at dette er jo en fantastisk historie som kanskje kan være til underholdning for flere enn meg. Dette har hendt så langt: Klokken 12.00 tikket det inn en SMS fra SAS i Oslo: Flyavgang er forskjøvet en halvtime fram i tid til klokken 16.35. «Det var da veldig ordentlig og etterrettelig», tenkte jeg -og ja «helt unødvendig». Så ble vi sjekket inn, stappet inn på en buss til det ventende SAS-flyet, og så stoppet bussen ved flyet og jeg gjorde meg klar til å komme foran fire småbarnsfamilier, to rullatorer med tilhørende brukere og to tjukkeboller opp flytrappen for å sikre meg plass til min nye sossesekk made by Douchebag, gjøre klar laptop, mobil, AirPods og lignende før midtgangen ble proppfull. 

Men, den gang ei. Bussen ble stående med lukkede dører rett foran flytrappen mens sjåføren snakket uartikulert, løpsk og hviskende ut av sidevinduet på et kanarispansk uten diksjon av hverken s-er, z-er, c-er og uten bruk av preterito perfecto. Jeg fikk ikke med meg en dritt, og forstod enda mindre da bussen begynte å sirkelkjøre rundt flyet et par ganger for så å speede opp ut på en slags landingsfeltets fast-track der den tok oss tilbake til start. 

Vel, riktignok med et par stopp ved to andre SASfly hvorfra sjåføren ble vinket videre. Så slapp vi ut, og uten videre beskjed bega alle seg oppover de samme trappene vi for 20 minutter siden hadde gått ned. På toppen befant det seg tre damer i lyseblå drakter som bare sto der og smilte og forklarte på en slags Arbeiderparti-engelsk at: The plane is delayed med trykk på -ed endelsen i delayed. 

Barnevogner, rullestoler, rullatorer om hverandre og en haug med unger som endelig fikk løpt fra seg hører med til beskrivelsen av hvordan jeg endelig fikk en idé om hva som var i ferd med å skje: Nemlig en gjeng med nederlandske pensjonister i kø ved siden av SASgaten som alle kaklet i munnen på hverandre om «de lucht vol van zand», «calima», «verdraging van alle vluchten». 

Javel, de hadde fått beskjed. Resten av oss – ingen ting. Så vi fant et hjørne på gulvet og sjekket nyhetene. NRK og VG hadde store oppslag pm grusomhetene og oss desperate mennesker som satt sandfast på Granka. Jeg tok en rask runde og sjekket. Desperate? Hvem? Folk satt rundt om kring på gulvet, barna løp rundt og hylte og hadde det morsomt, de eldste fikk stolene. I-phones og i-pods kom fram, og godteri fortært. Ingen sure miner – men fortsatt ingen informasjon utover VGnett og NRK. 

Etter to episoder av farmen kjendis, diverse samtaler på ymse språk og bekymring for papegøyene som hadde siste barnevaktdag i dag, tok min bedre halvdel tak i situasjonen og mente at nå måtte det skje ett eller annet. Han gikk med raske og bestemte skritt bort til den siste gjenværende damen kledt i lyseblått og krevde svar på hva som skjer videre, og svar fikk han på tiltale: «Soon SAS will sends you messits (altså message) by SMS. You will get xotel (altså hotel. Do not leab (leave) aeropuerto. 

Javel, sulten maste i magen, så i stedet for å sitte på gulvet gikk vi på den restauranten med kortest kø. Burger King. Vi inntok Veggieburger med fries, som begge deler smaker helt ok dersom man bruker overvettes mye ketchup for å døyve smaken av frityrolje. Vi spiste lenge og vel. Mobilene ble behørig sjekket hvert 20.sekund. Mange morsomme meldinger, men stille som i et klasserom på OPG når rektor underviser fransk grammatikk, fra dagens hovedperson: SAS. Ikke et ord. Vi ryddet bordet vi hadde knepet fra to tyskere på oppløpssiden og Morten var nå fast bestemt på at fem timer med sull og venting fikk være nok! Enten beskjed om at flyet går, hotellrom eller tilbake til leiligheten på Don Carlos. 

Til Mortens forskrekkelse var SAS borte fra skjermer, informasjonsskranker, gater – borte vekk! The missing Airline, tenkte jeg og hadde forsåvidt innfunnet meg med en medioker til god natts søvn på gulvet på Aeropuerto de Gando, Men det skulle idet ikke bli noe av. 

På leting etter SAS – både analogt og digitalt – tenkte jeg at ja – man kan kanskje ringe til dem. Resultat: Spanske nummere: «This number is out of order today» eller «The office is closed». I det minste på det vi kaller engelsk. Men – og det var da jeg for første gang denne dagen følte en smule aggresjon. Tanken var å avklare med SAS at bo kunne reise til egen leilighet og overnatte der, men vi ønsket å få bekreftet at bi kunne forlate avgangshallen og fortsatt ha plassene våre på neste fly, og at de faktisk ville sende en SMS når vårt fly fikk ny avgangstid. 

SAS Norge burde motta en eller annen skrullepris for fullstendig skivebom på telefonsvarer mår man som fullt betalende kunde prøver å gå kontakt. Dette var et verre mareritt enn DNB som ber deg rope inn i røret hvilket ærend du har før roboten forstår og setter deg over til riktig eller feil person – alt ettersom. Samtalen med SASNorge forløp slik: Velkommen til SAS – forEnglish press 1. Så kom det fire valg, hvorav ingen egentlig passet, men jeg trykket pliktskyldig på en av dem og håpet på kontakt. En stemme bablet om at de ville tape samtalen. Om det var OK, hvorfor de ville tape den, hva jeg kunne gjøre for å finne ut hvordan de behandlet tapede samtaler – og et par ting til som jeg har glemt. Så ba han om Bonuskortnummeret som jeg ikke gadd å finne fram, og etter alt dette kom informasjon om SASkontorets åpningstider og må var det stengt. Går det an! Hva med å starte showet med at det er stengt i stedet for verdens kjedeligste underholdning opp og i mente før de kommer til poenget? 

Folkens, jeg og vi er nå tilbake på Don Carlos – fortsatt ingen SMS fra SAS. Hvordan vi kom oss ut av sikkerhetskontrollen og forbi endeløse køer, et rotete leiefirma or biler kan du lese om i morgen. Jeg er full av inntrykk og trøtt som en lompe.

Leave a Reply